 |
|
|
 |
|
Historie:
Historien om Keeshonden er ganske så fasinerende. Keeshonden er en meget gammel rase som er velkjent i noen land og heller ukjent i andre land.
Keeshonden ble av adelen på 1700 tallet ansett for å være en motehund, mens den blant "vanlige" mennesker ble brukt som vakthund. Funn gjort av raseinteresserte arkeologer viser sport etter slekten "Canis Familiaris Palustris" helt tilbake til yngre/eldre steinalder (ca. 5000 å.f. kr.)
Det foreligger en del teorier basert på legender og kunnskaper om at den hollandske Keeshonden og dens tyske variant Wolfspitz stammer fra den nordlige halvkule. Funn av kunst i disse områdene viser Keeshond lignende motiv som bekrefter disse teoriene
Keeshonden er klassifisert som spisshund som bl.a. kjennetegnes ved at halen "krølles" oppover ryggen og sin livlighet. Selve ordet Keeshond er bygget på ordene "kees" som betyr Cornelis/Cornelius og "hond" som ganske enkelt betyr hund.
Rundt 1781 brøt det ut borgerkrig lignende tilstander i Holland. Partene bestod av Orangeristene (fulgte lederen William Oranges politiske budskap og Patriotene eller "Keezen" som Orangeristene kalte dem. Lederen for Patriotene het Cornelius de Gyselaar og han hadde en hund som sin faste ledsager. Siden ordet "kees" er et kallenavn for Cornelius er det rimelig å anta at vi har finner opphavet til Keesens navn - KEESHOND.
"Kees" de Gyselaar's "hund" ble et symbol for de hollandske Patriotenes parti, - et symbol for opprørerne. Da disse siden tapte det politiske slaget ble rasen hardt rammet. Ingen ville jo vedkjenne seg en slik hund etter det som skjedd. Mange Keeser ble avlivet og rasen levde under tunge kår i lang tid som de fattiges og båtfolkets hund
Gjenoppbyggingen av rasen skjedde etter at noen raseentusiaster for alvor startet seriøst oppdrett og de Keeser vi har i dag kan nok med rette takke disse menneskene for sin eksistens.
To av disse entusiastene var Miss van der Blom - hollandsk oppdretter og Mrs. Wingfield Digby fra England. Disse to oppdretterne hadde god kontakt med hverandre og utvekslet avlsdyr. Etter hvert våknet interessen for rasen og det ble etter hvert flere og flere seriøse oppdrettere.
Rasen
Rasen virker tiltrekkende med sin vakre pels, som på grunn av den rikelige underullen står ut fra kroppen. Spesielt påfallende er den kraftige manlignende kraven rundt halsen og den buskete halen som bæres kjekt over ryggen. Det reveaktige hodet med de kvikke øynene og de spisse, små tettsittende ørene gir rasen dens karakteristiske kjekke uttrykk.
Keeshond er en rase som alltid er oppmerksom, livlig og usedvanlig hengiven overfor sin eier. Den er meget lærevillig og lett og oppdra. Dens mistro overfor fremmede og dens manglende interesse for jakt gjør den til den ideelle vokter av gård og grunn; verken engstelig eller aggressiv. Spesielt kan fremheves at rasen tåler allslags vær, er robust og har en høy levealder.
På Keeshond er proporsjonene viktig. Forholdet mankehøyde:lengde skal være 1:1.
Mankehøyden er 49 + - 6 cm og den har en vekt som passer til størrelsen.
En Keeshond har ett middels stort spisshundhode som sett ovenfra er bredest bak og avsmalner kileformet mot snutespissen. Stoppen er moderat til markert, men aldri utpreget. Snutepartiet er ikke for langt, verken grovt eller snipete, men i proporsjon til skallen. Nesebrusken er liten, rund og helt sort. Leppene er gjennomfarget sort og godt sluttede. De danner ikke noen fold ved munnviken. Rasen har normalt utviklede kjever med saksebitt og komplett tannsett (tangbitt dog tillatt) Kinnene er mykt avrundete, men ikke fremtredende. Øynene på en Keeshond er middels store og mandelformede, lett skråstilte og mørke. Øyelokksranden skal være sort. Ørene er små, trekantete, spisse og relativt tettsittende. De er høyt ansatte og bæres alltid rett opprettstående med stive spisser. Halsen er middels lang og bredt ansatt i skuldrene. Den har en lett nakkebue uten løs halshud og er dekket av en manlignende pelskrave. Fronten på Keeshond er rett og ganske bred. Den har ett langt og skråstilt skulderblad som er meget velvinklet mot den like lange overarmen. Skulderen er muskuløs og stramt tilliggende til brystkassen. Keeshond har kraftige albueledd som ligger tett til brystkassen, og de er verken inn- eller utoverdreid. Underarmen er middels lang og grovlemmet i forhold til kroppen. Den er helt rett med gode faner på baksiden. Mellomhånden er kraftig og middels lang. Den danner en 20' vinkel med underarmens loddrette forlengelse. Potene er så små som mulig. De er runde og sluttede, såkalte kattepoter, med godt velvede tær. Klør og tredeputer er sorte. Utgangspunktet i overlinjen er spissen av de opprettstående ørene og går derfra i myk bue over i den korte, rette ryggen. Den buskete, ringlete halen, som tildels dekker ryggen, avrunder silhuetten. Manken går umerkelig over i den kortest mulige, rette og stramme ryggen. Lenden er kort, bred og kraftig og krysset er bredt og kort, men ikke avfallende. Brystet er dypt og godt hvelvet med velutviklet forbryst og brystkassen når lengst mulig bakover med bare moderat opptrukket buk. Den meget buskete halen er høyt ansatt og middels lang. Direkte fra haleroten føres den oppover og rulles forover og ligger godt ned mot ryggen. Dobbel krøll i spissen tolereres. Bakpartiet på en Keeshond er meget muskuløst med kraftige bukser ned til haseleddet. Lår og underlår er omtrent like lange. Kneleddene er moderat vinklet og kraftige og dreies verken inn- eller utover under bevegelse. Mellomfoten er middels lang og meget kraftig og den står loddrett på bakken. Potene er så små som mulig, runde og sluttede, såkalte kattepoter, med godt velvede tær og sterke tredeputer. Klør og tredeputer er mørkest mulig. Bevegelsene er flytende og spenstige med godt fraspark. Huden ligger stramt inntil kroppen uten folder. En Keeshond har dobbelt hårlag: Lange, rette, utstående dekkhår og kort, tykk vattlignende underull. På hodet, ører og forsiden av for- og bakben og poter er pelsen kort og tett, nærmest fløyelsaktig. På resten av kroppen er den lang og rikelig. Pelsen er ikke bølget, kruset eller ragget og det er ingen skill langs ryggen. Hals og skuldre er dekket av en tett man. Det er gode faner på baksiden av forbena. Bakbena har fyldige bukser fra krysset og ned til haseleddet. Halen har ett busket hårlag. Fargen på en Keeshond er sølvgrå med sorte hårspisser. Den har mørk snute og ører og rundt øynene en tydelig tegning som består av en fin sort linje som går skrått fra ytre øyekant til nedre øreansats, og markerte linjer og sjatteringer som danner korte men uttrykksfulle øyebryn. Manen og skulderingen er lysere farget. For- og bakben er er sølvgrå uten sorte tegninger neden for kneledd, bortsett fra en svak strek over tærne. Halespissen er sort og halens underside og buksene er sølvgrå.
Ett hvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.
GROVE FEIL:
Bygningsfeil, for flatt hode og utpreget eplehode, kjøttfarget nesebrusk, lepper og øyelokksrender, hengende lepper, tannmangel, for store og for lyse øyne, for dårlige bevegelser og manglende ansiktstegninger.
DISKVALIFISERENDE FEIL:
Ikke lukket fontanell, over- eller underbitt, innrullete eller løse og hengende nedre øyelokk, kippører, tydelige hvite flekker og aggressivitet.
Hannhunder skal forøvrig ha to normalt utviklede testikler på normal plass.
I overkjeven skal Keeshond ha 6 fortenner, 2 hjørnetenner, 8 forjeksler og 4 jeksler
I underkjeven skal den ha 6 fortenner, 2 hjørnetenner, 8 forjeksler og 6 jeksler
The Keeshond has a long and very interesting history and can be traced back throughout the ages. His story is part legend but mainly fact. I will start today with the legend of how Amsterdam was established.
A Viking ship is said to have foundered on the Friesland coast near Stavoren and all hands were drowned except one, a Chieftain's son. Accompanied by his dog, A Friesian fisherman named Wolfert, who was a Christian, rescued the invader and the two men and the dog set sail on Wolfert's fishing boat. In the dead of night a fierce storm drove them south, deep into unknown waters, but they finally drifted to safety onto high ground. In gratitude for their deliverance. Wolfert and the Norseman built a small chapel, which they dedicated to St. Olav, Patron Saint of Mariners. Wolfert's dog was witness to all this. Here the legend ends and straight history takes over.
In the course of time, a small fishing village came into being on the spot where Wolferts boat is supposed to have landed - the spot where the Amstel River flowed into the inland sea. A series of great storms during the 13th century widened and deepened nearby waters until it became the Zuider Zee. A dam was built across the river and the little town came to be known as Amstelredam. No one could have guessed it would become the metropolis of Amsterdam.
|
|
|
|
The Great Seal
of Amsterdam
(Yale University Library)
Hover your mouse over the image for a closer look
|
|
The people of Amsterdam never forgot the legend or the dog. To carry a dog on a vessel was first considered a good omen and developed into a custom. In time the dog became part of the sea laws because it came to represent ownership. No one dared ransack a ship if a dog was on board.
The great seal of Amsterdam shows an ancient vessel with a dog on its deck. What breed was this dog? When we look at its face peering over the gunnels of the ship on the seal, there can be little doubt.
Since early times, most barges, farms and carts had a canine sentry, usually a Keeshond or whatever name he was given in the various countries. He was also a guard for flocks and sometimes used to hunt skunks. However, we must dispel the notion, often expressed even today, that the dog ever pulled barges. As an 18 inch high animal, how could he? Barges were cargo vessels with living quarters for the captain and his family, and the dogs lived on board as zealous guardians of their owners' properties and playmates for their children.
|
|
|
“The Armed Kees”
A lampoon of the period, representing a Keeshond in uniform.
|
|
|
Historical events in the Netherlands in the late 1700s, combined with the breed's popularity in that country, made the Keeshond internationally known in Europe. In about 1781, Holland was divided into two political factions: the Orangists (Conservatives) who supported the Prince of Orange as Governor of the Netherlands, and the rebellious patriots (or Keezen, as the pro-Orange men derisively referred to the people's party members). Cornelius, de Gyselaar, who had one of these popular dogs as his constant companion, was a leader in the patriot's revolt. Remembering that "Kees" a nickname in the Netherlands for Cornelis or Cornelius it seems significant in regard to a basis for the breed's name that "Kees" de Gyselaar's "hond" became the emblem of the Dutch party.
It is believed that after suppression of the patriot's rebellion, many Kees were done away with for fear that possession of the dogs would indicate affiliation with the defeated rebels. Thus this beautiful and popular breed paradoxically became the victim of its own fame. Although some barge captains and farmers retained their dogs and kept informal stud records for their own use, it was more than a century later before the Keeshond again came to public attention. During World War 1, the breed in Germany suffered for lack of available food and was greatly reduced in numbers.
The fact that he is the most loyal companion helped towards his depletion. In both world wars he suffered: in the first through lack of food, and in the second he was used by the resistance for taking messages. When the Nazis realised this, they were shot when seen. In 1903 a Mrs. Patrick Morrel acquired her first Kees bitch from a Mrs. Potts. Much discussion and disagreement took place around this time as to whether it was a Wolf Spitz or an overweight Pom. In 1911 a Miss Beverley showed what she called a Kees dog at LKA. In 1916 CCs were withdrawn from overweight Poms and the breed was no longer heard of until its appearance as the Dutch Barge Dog in 1925.
Meanwhile a tour of Holland by a young English girl had laid the foundation for great and lasting enthusiasm for Kees in Great Britain. .As the founder of the breed in England, with a life-long dedication to Keeshonds, a Mrs Wingfield Digby of the famous van Zaandom Kennels, was yachting in Holland with her parents in 1905. Mrs Digby, then Miss Hamilton Fletcher, found the beautiful watchdogs seen on Dutch Barges so appealing that she bought two wolf-grey puppies from a gold-earringed skipper. These were called Barkles and Zaandam, and were followed by Schie, Edam, Dirk and Comelius. Later, more from Germany followed for the famous kennel at Sherborne Castle.
The first official Dutch Barge Dog was shown in 1923 and a specialist club was formed in 1925. In 1926 it was renamed The Keeshond Club. In 1928 CCs were allotted for Keeshonds. The Kennel Club called the plural of Keeshond, Keeshonds but the real plural is Keeshonden.
The Keeshond is a hardy dog and needs no trimming. His coat is actually fur. It is odourless, sheds water, seldom mats and, contrary to appearance, is easily taken care of. Its density helps keep out insects and insulates against the cold and also the heat Colours such as black, white, red, beige were at one time seen but only wolf grey or shaded sable is acknowledged and accepted. They are one of the most affectionate and loveable of all dogs and have the distinction of being bred for centuries as a family companion and sensible watchdog. Also their barking skills were useful for navigating on the barges and their fondness for children make them perfect playmates. They can be too intelligent for their own good and this can quite often get them into trouble. It's not unusual for them to work out how to open gates and doors! They love to please and were not bred for hunting or killing. It has been known for some to hunt when there are several living together. Pack instinct can take over and it's not unknown for my girls to round up and the dogs to pick up a rabbit and the poor thing dies of fright. Their temperament surpasses any other breed know.
The Keeshond is also a dog popular with nobility and Lady Diana Spencer grew up with one. Her sister, Lady Sarah, still has them today.
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|